Gjennom historien har psykoterapeuter benyttet elementer av rådgivning, oppmuntring, veiledning, beroligelse, gjenoppdagelse, suggestion, hypnose, tolkninger av ubevisst materiale og adferdsmodifikasjon for å oppnå den ønskede endring hos klienten.
Midt på 1980-tallet kunne man telle mere end 400 forskjellige slags psykoterapi. Disse kan deles inn i fem hovedretninger:
- den psykodynamiske
- den adferdsterapeutiske
- den humanistisk-eksistensialistiske
- den systemiske
- den kognitive
Psykoanalysen
Psykoanalyse er en psykoterapeutisk disiplin utviklet av legen Sigmund Freud på 1890 tallet. Psykoanalysen har levert vesentlige bidrag til psykologien og psykiatrien, og psykoanalytisk tenkning har hatt vidtgående innflytelse på barneoppdragelsen, seksualmoralen og menneskeoppfattelsen gjennom hele 1900-tallet.
Psykoanalysen utgjøres av:
- en terapeutisk teknikk til behandling av neuroser og andre psykiske lidelser
- en metode til analyse av kulturfenomener
- en allmenn psykologisk teori
Den psykoanalytiske teknikk baserer sig på en terapeutisk samtale mellom psykoanalytikeren (den terapeut, som utfører behandlingen) og analysanden (den, som skal analyseres).
Analysens klassiske ramme er divanen, der analysanden ligger utstrakt i en daglig analysetime og lenestolen som plasserer analytikeren uten for analysandens synsfelt som en fortrinnsvis taus tilhører.
Analysanden pålegges å meddele enhver tanke og assosiasjon, uansett hvor ubetydelig, pinlig eller irrelevant den kan forekomme. Både drømmer og de dagligdagse opplevelser, erindringer og refleksjoner, er tema for samtalene.
Analysandens følelsesmessige overføring på analytikeren spiller en vesentlig rolle og muliggjør de tolkninger som analytikeren fra tid til anden griper inn i analysandens talestrøm.
Tolkningene tjener til å åpne det ubevisste og bringe uløste eller feilaktig løste psykiske konflikter frem i lyset med henblikk på en ny og bedre løsning. En egentlig psykoanalyse kan strekke sig over flere år.
Den psykoanalytiske metode kan også anvendes uten et terapeutisk sikte til analyse av forskjellige kulturfenomener, f.eks. biografier, litterære verker og sosiale relasjoner.
Rekken av fagområder der den psykoanalytiske metode og teori har været brukt omfatter bl.a. antropologi, folkloristikk, pedagogikk, kunsthistorie og litteraturvitenskap. Ofte avdekkes seksuelle symbolske betydninger og følelsesmessige konflikter bak dagligdagse objekter og samspills-mønstre.
Den psykoanalytiske teori er en kompleks konstruksjon basert på analytiske erfaringer så vel som på modeller hentet fra fysikk, biologi, neurofysiologi, psykologi, filosofi og litteratur.
De overordnede teoretiske hypoteser er samlet under betegnelsen metapsykologi, og teorien kan inndeles i:
- en driftsteori
- en personlighetsteori
- en utviklingsteori.
De mest originale elementer er begrepet om det ubevisste og begrepet om den infantile seksualitet.
I den klassiske psykoanalyse er den sentrale infantile organisering av personligheden sammenfattet i begrepet Ødipuskompleks, som utgjør grunnstrukturen i det 3-5- årige barns erfaringsverden.
I nyere psykoanalyse er Ødipuskomplekset blitt supplert med den preødipale — først og fremst narsissistiske — organisering. Hvor den klassiske psykoanalyse var sentrert omkring polariteten mellom jeget og det ubevisste, fokuserer moderne psykoanalytisk teori oftere på relasjonen mellom selvet og objektverdenen.
Adferdsterapien
Adferdsterapi er en psykologisk behandlingsform der metodene bygger på behaviorismens syn på psykologien: Adferd omfatter ikke blot synlige handlinger, men også tanker, følelser, forestillinger m.m. Enhver form for adferd antas å være innlært som følge av miljøets påvirkninger. Det er derfor ikke skarpe grenser mellom det sunne og det sykelige. Barndomsopplevelser kan i adferdsterapi ha en viss interesse, men det er først og fremst her-og-nå situasjonen som behandles.
Mennesket betraktes som et høyerestående dyr som har en del adferdsformer til felles med laverestående. Derfor er metodene som brukes utviklet fra laboratorieforsøk med dyr og mennesker. Metodene kan også brukes til uakseptable formål. Derfor stiller adferdsterapi strenge krav til terapeutens personlige etikk.
Fra 1920-tallets primitive oppfattelse av "påvirkning – reaksjon" har adferdsterapi utviklet sig til en mere raffinert behandlingsform hvor man spesielt ser på konsekvensene av en persons adferd. I mange teknikker er det terapeutens oppgave å fjerne eller endre disse konsekvenser for å imøtekomme klientens ønske om å styrke, svekke eller eliminere en bestemt adferdsform. Læren om konsekvensenes betydning for menneskets adferd er især utviklet av den amerikanske psykolog B.F. Skinner.
En konsekvens kan være positiv i den forstand at den er behagelig, eller at den fjerner noe ubehagelig. Den kan også være negativ, som når man fratar en person noe godt, eller når man tildeler fysisk straff. Straff er i adferdsterapi forkastet både pga. det uetiske som ligger i det å straffe og uhensiktsmessige bivirkninger.
Adferdsterapi har især vært brukt med gode resultater over for fobier, tvangshandlinger og manglende selvtillit (se assertionstrening). I de senere år har den såkalte kognitive adferdsterapi vunnet innpass. I denne arbeider man med klientens tanker, forestillinger, håp og frykt m.m., idet man antar at også disse begreper er underlagt de innlæringspsykologiske lovmessigheter.
Humanistiske psykologi
Humanistisk psykologi er en amerikansk psykologisk retning fra 1950 og 1960-tallet med kontinentale røtter. Dens ledende skikkelser er Andreas Angyal, James F.T. Bugental, Victor Frankl, Aldous Huxley, Arthur Koestler, Rollo May, Abraham H. Maslow (som betraktes som dens stifter), Carl Rogers og Charlotte Bühler. Gordon W. Allport, Kurt Goldstein (1878-1965), George Kelly (1905-67) og Henry A. Murray regnes også til kretsen.
Den humanistiske psykologi oppstod i opposisjon til behaviorisme og psykoanalyse som dominerte datidens amerikanske psykologi, og ble derfor også kalt "den tredje kraft". Retningen tar avstand fra den oppfattelse at mennesket kun er et biologisk og sosialt bestemt vesen som kan undersøkes og forklares med naturvitenskapelige og samfunnsvitenskapelige metoder og teorier. I stedet fremheves menneskets opplevelser, verdier, meningssøken, målstreben og fremtidsrettethet, autonomi og relative frihet til å danne sig selv, sin vekst, livslange utvikling og iboende potensialers selvaktualisering. Disse spesifikt menneskelige egenskaber er ifølge humanistisk psykologi de sentrale til utforske, forstå og tolke i et humanvitenskapelig, antropologisk og filosofisk helhetsperspektiv med kvalitative metoder snarere enn med kvantitativt eksperimentelle og empirisk kontrollerende metoder.
Noen av retningens hovedpersoner er delvis påvirket av gestaltpsykologi, fenomenologisk psykologi og eksistensialistisk psykologi.
Systemisk terapi
Den systemiske retning har læren om små og store organisasjoners kybernetikk som teoretisk grunnlag. Det arbeides ofte med grupper (par eller familier), og en vesentlig metode er å la gruppens medlemmer reflektere over og finne løsninger på systemets fellesproblem.
Endelig oppstod i 1970’erne en femte hovedretning, den kognitive. Utgangspunktet er klientens tenking, og det teoretiske grunnlag er primært kognisjonspsykologi og konstruktivisme.
Den kognitive terapi omfatter mange direktive metoder, den er nåtidsorientert og fremmer aktivt pasientens bearbeidning av sine problemer eller symptomer.
I løpet av 1980-tallet og 1990-tallet er det i stigende grad blitt fokusert på integrasjon av de omtalte retninger, samt på spesialisering i forhold til bestemte symptomer og problemer.
Dessuten har psykoedukation (undervisning av pasienter og pårørende) og sosial ferdighetstrening (utvikling av særlige kommunikative evner) vunnet innpass i den psykologiske behandling av psykotiske pasienter.